Motorcycle Man

Jeg bestemte meg lenge siden at jeg skulle få meg en MC og tilhørende sertifikat før jeg ble 30.
I 2009 ble det omsider til at jeg meldte meg på trafikalt grunnkurs. Helt ærlig kan jeg si at det var grunnet misunnelse. Jeg har nemlig ei venninne som også begynte på MC-kurs med kjæresten iår. Jeg ville ikke sitte igjen mens de kjørte av gårde, og meldte meg i all hast på kurs. Kan ikke si at jeg angrer.
Torsdag 21. mai 2009 hadde jeg første kjøretimen (som den eneste i kullet uten sertifikat for noe som helst) - ja, på selveste Kristi Himmelfartsdag. Fart er stikkordet her...
Det første jeg gjorde da jeg slang beinet rundt sykkelen var å velte. Jeg glapp rett og slett taket rundt styret og måtte sette foten ut for ikke å få den under sykkelen.
Politibetjenter som skal bli MC-politi lærer visst først å heve en sykkel som har veltet, for det er fare for at det skjer rimelig ofte. Jeg veltet ikke mer den dagen.
Jeg kjørte en Yamaha Fz60, uten midtstøtte. Dvs. at motoren helst ikke skulle være i gang når man setter seg på (i alle fall ikke for nybegynnere). Jeg ser i ettertid at sykkelen godt kunne forsvunnet fremover dersom man bare trår feil og sykkelen er i gir...
Jeg satt på sykkelen og gynget litt frem og tilbake og fra side til side i noen sekunder for å føle litt på balansen, og startet motoren. Fra første stund kan jeg si at det er kleint at gassen skal være avhengig av en vridende bevegelse i håndleddet.
Med motoren i gang satt jeg ca et minutt og kjente vibbene til sykkelen, gasset og slapp opp for å høre rusinga til motoren. En sykkel er ikke bare en halv bil, det er en helt annerledes maskin og det var ganske spennende da jeg omsider la venstre bein på girstøtta og dytta meg sakte fremover med høyrebeinet mens jeg gasset og fant det magiske punktet der clutchen tar i akslinga.
Det var mine første minutter på sykkel, og det føltes som en evighet. Men etterhvert som farten gradvis økte gjorde også den gjensidige tillitten mellom sykkel og fører. Det var om å gjøre å starte og stoppe så mange ganger at man utviklet en slags motorikk. Kjørelæreren ga oss tips om å se langt frem for å opprettholde balansen. Det kommer nok til å ta litt tid å få til ettersom man må finne komfortstillinger for beina når de faller ut av "synsfeltet".
Mot slutten av kjøretimen skulle vi øve på krypkjøring. Her lærte jeg noe veldig viktig; nemlig at sykkelen kan kjøre på tomgang i inntil 10-12 km/t hvis man engasjerer clutchen. Dvs. at gassen er fullstendig unødvendig dersom man skal rykke fremover i veikøer.
Krypkjøringa var en tålmodighetsprøve og balanseprøve i ett. Et par ganger kom jeg helt ned til 6-7 km/t og var på vei til å sette foten ned, men svingte styret i siste liten for å balansere.
Vi ble til slutt vinket inn og måtte parkere sykkelen.

Jeg kan ikke si at jeg gjorde det frivillig. Ny kjøretime idag....